Nermin MujicTeknisk leder og opplæringsansvarlig, Møller Bil Kalbakken

Fordi han var skoleflink, ville de at han skulle velge noe annet enn mekaniker. Men, det hjalp ikke, for Nermin hadde bestemt seg, og det for lenge siden. Det var mekaniker han ville bli.

Fra han var ganske liten kan han huske at han likte og var opptatt av biler. Han kunne alle bilmerkene i gata og hadde også en spesiell dragning mot Volkswagen, det var liksom noe spesielt med det merket. Han husker også han ble irritert over at bilen til faren fusket. Faren var overhodet ikke bilinteressert, så det er ikke opplagt å se hvor bilinteressen kom fra, men det var tydeligvis kort vei fra irritasjon over bilfusk til en reise over i fagnerdens rike (hans eget utsagn). Det var derfor aldri noe annet enn bil som var aktuelt for Nermin.

Men, fordi han altså hadde gode karakterer på skolen, ville de at han skulle bli noe annet enn mekaniker, det var liksom ikke fint nok, så særlig støtte til sitt yrkesvalg fikk han ikke. Men, Nermin var urokkelig, ble lærling i 1999, fikk fagbrevet i 2001, ble fagtekniker i 2004 og teknisk leder og opplæringsansvarlig i 2012. Nye oppgaver kom i rask rekkefølge. Det var og er bil som er greia.

Det er et godt arbeidsmiljø på Møller Bil Kalbakken med gode, effektive prosesser som gir høy produktivitet som igjen er viktig for størrelsen på det som tikker inn på kontoen hver måned. Arbeidsstokken er stabil og de er flinke til å ansett lærlinger når de har fått fagbrevet. Det er veldig mange som vil bli lærlinger der og forhandleren har et meget godt rykte. Det er grunn til å anta at teknisk leder har en finger med i spillet her.

Som teknisk leder tar han de vanskelige oppgavene, leder og coacher lærlinger og mekanikere, totalt 25 stykker på personbil og nyttekjøretøy, og han synes arbeidet er spennende og variert. Han trives i den spesielle syklusen han er en del av, blant annet med inntak av lærlinger om våren og ansettelse om høsten, og også med de stadige faglige oppdateringene som alle må gjennomgå. Den siste tiden har det for eksempel vært særlig mye på garantiområdet der det er svært strenge retningslinjer fra fabrikken og der alt som gjøres må dokumenteres for at det skal bli godkjent. Det er viktig at mekanikerne får de gode arbeidsprosessene inn i blodet, mener Nermin.

Kommer det en kunde med spesielle problemer eller behov, er det også som oftest Nermin som tar seg av det. Det kan være noe kunden tror er feil, som en rar lyd eller liknende og da er jobben hans å finne ut om lyden virkelig er rar eller faktisk skal være der. For eksempel kan varmepumpa i en elbil bråke fordi resten ikke bråker, men det skal faktisk være sånn. Det er uansett viktig med god kundekontakt gjennom hele prosessen. Man må være tett på, oppdatere underveis, være åpen og ærlig og sørge for at alt er ok til slutt.

Arbeidet med å utvikle våre ledere og rekruttere nye et høyt prioritert område hos oss. Ledertalenter blir plukket ut til noe vi kaller LederKandidatProgrammet eller LKP. Målene for programmet er blant annet å utvikle ferdigheter i arbeidsgrupper og teamledelse, trene på metoder i problemløsning, øke bevisstheten om egen funksjon og roller i eksisterende grupper. Det går altså mye på personlig utvikling, bli kjent med seg selv og nå de målene man setter seg, for det er medarbeidere med ulike profesjoner som er med. Nermin gjennomførte programmet i 2016 og var en litt tilbaketrukket type da han startet. I løpet av kurset ble han tryggere og fikk mer selvtillit på at han virkelig var god i faget sitt. Det har han og Møller Bil hatt nytte av senere.

Nå, 36 år gammel, med kone og to, tospråklige, barn, er dagene fylt opp med bra ting. Familien tar mye tid, enten det er lekser, middager eller fritid. Sønnen hans vil, som han selv, heller ikke bli det samme som far, nei, han sikter ‘høyere’ og vil bli flyger. Han også bestemte seg tidlig, og nå føler Nermin at sønnen følger samme oppskrift som ham selv.

I 1993, da han var 12 år, kom familien fra Bosnia som kvoteflyktninger. Han reiste fra venner, skole, nærmiljø, egentlig alt, unntatt den aller nærmest familien. Minnene sitter spikret, månedene på landet unna krigen, flyttingen tilbake, bussene som kjørte dem til flyplassen og ankomsten til Norge. Han vet derfor hvordan det er å begynne på nytt, uten språk eller venner, med lite penger i et samfunn der det meste er nytt og alle vennene har røtter og ressurser, hytter å reise til. Denne dobbeltheten bærer han med seg; takknemligheten over å bo i Norge, men også savnet over å ha flyktet fra det han var glad i.